piajohansen.blogg.se

 

- Hei!

 

Dama som nettopp dumpet ned på setet foran meg på lokaltoget fra Stockholm sentralstasjon ser forventningsfullt på meg. Vanligvis er du som luft for de andre passasjerene i den travle hverdagen i storbyen. Men denne dama med østeuropeiske aner har konsentrasjonen sin rettet mot meg og stråler med et stort smil.

- Jeg fulgte etter deg. Egentlig skulle jeg tatt et annet tog. Men så fikk jeg øye på deg, røper hun.

- Jaha, svarer jeg spørrende.

- Kåpa di. Du har så utrolig fin kåpe, og jeg er nysgjerrig på hvor du har kjøpt den. Egentlig tenkte jeg å ta bilde av deg med mobilen min, men det våget jeg ikke. Derfor fulgte jeg etter deg, forteller hun.

 

Fornøyd får hun vite alle fakta; at det er en Desigual-kåpe, et spansk merke som er blitt populært også i Norge og Sverige, størrelse, pris og hvor den er kjøpt. Jeg prater en blanding av norsk bokmål og svensk så jeg er sikker på at hun skal forstå meg. Jeg forklarer at jeg ikke er turist, men at jeg bor her i den svenske hovedstaden.

 

- Men jeg kommer fra Trondheim, som ligger midt i Norge, forklarer jeg.

- Det gjør mannen min også!

- Gjør han, sier jeg overrasket.

 

Jeg begynner å le, og ser meg rundt for å se om det er noen kjentfolk der som driver ap med meg. Løkken Verk ligger jo like ved mitt hjemsted, dattera mi gikk videregående skole der og jeg kjenner mye folk som bor på det lille tettstedet.

Uoppfordret forteller hun om svigerfamilien sin fra Løkken, og turene hun og mannen har tatt dit flere ganger årlig. Nå er både svigermor og svigerfar døde, så det er blitt færre besøk.

 

- Svigerfar jobbet i skolen i Meldal, og mannen min jobber med musikk. Hele familien er opptatt av musikk, og min manns niese har vært med i Melodi Grand Prix, forteller hun oppglødd - og gir meg visittkortet sitt så jeg skal se at hun har samme etternavn som mannen sin - og at hun virkelig er den hun utgir seg for å være.

Jeg forteller at jeg er oppvokst i Trondheim og på Berkåk, men at jeg har bodd store deler av mitt voksne liv i Orkdal.

 

- Åh, det er så fint på Berkåk. Der har vi gått mange fine turer!

 

Vi ler begge to over dette underlige sammentreffet i storbyen med drøyt to millioner innbyggere. Togturen på ti minutter går fryktelig fort i det trivelige selskapet. Når toget stopper for tredje gang kommer hun plutselig på at det er her hun må gå av for å få byttet til sitt riktige tog. Vi trykker hverandre i hånden og takker for den overraskende hyggelige praten.

 

Og mens toget ruller videre, og jeg ser ned på det smilende ansiktet på visittkortet jeg holder, tenker jeg over hvor liten verden er.

 

Og nå lurer seg selvsagt på om hun er blitt fornøyd eier av en fargerik kåpe med et stort øye på ryggen:)