piajohansen.blogg.se

Sjokkert skvetter jeg til. Hva var det der?

Jeg står i dusjen da det føles som om lynet slår ned i meg og jeg blir varm i hele kroppen. Jeg stryker hånda over brystet én gang til, og der kjenner jeg den igjen: 

Jeg har en kul i det høyre brystet!

En  kul litt større enn en ert som ligger like nedenfor armhulen, og som kjennes godt om jeg løfter høyrearma i været, så brystet strammer seg litt. 

Min første tanke er "brystkreft" og deretter "dette orker jeg ikke".  Jeg er fortsatt redusert etter en stor ryggoperasjon for tre måneder siden, og det har knapt gått uker siden jeg fikk svar på at kulen på halsen er en ufarlig struma – etter runder med prøver hos lege og på sykehus.  Nå bestemmer jeg meg for å vente og se det an. Kanskje vil den forsvinne like fort som den dukket opp. Jeg håper, håper, håper det vil skje.  

Men kulen i brystet kverner i bakhodet de to ukene som kommer, hvor jeg er i Trøndelag og støtter dattera mi foran hennes andre fødsel – og hvor jeg opplever underet å bli mormor til lille Leon. 

Å være mormor er fantastisk stort, og jeg har virkelig planer om å følge de to gullene mine i mange, mange år framover. Så på flyet hjem bestemmer jeg meg for å bestille time til lege. Jeg må få sjekket kulen, som jeg leter meg fram til i dusjen hver morgen. 

Det føles nesten for godt til å være sant da det ligger en innkallelse til mammografi og venter på meg i postkassa når jeg kommer hjem. I Sverige får alle kvinner over 40 år regelmessig innkallelse, og dagen etter ringer jeg og får flyttet fram timen. Noen dager senere sitter jeg på et venterom sammen med et titalls andre damer i alle aldrer og venter på min tur.  Hjertet slår litt fortere og jeg er klam i hendene når navnet mitt blir ropt opp. 

Den hyggelige radiografen kjenner kulen og tar ekstra bilder for å være sikker på å få med området rundt armhulen. Hun sier jeg vil få time til ultralyd om cirka to uker. Derfor blir jeg livredd og tenker det aller verste når jeg allerede dagen etter får brev fra brystklinikken. Jeg har fått ny time fire dager senere.   

De kommende dagene leser alt jeg kommer over av brystkreft, og jeg greier knapt å tenke på annet.  Jeg er redd for å ha fått kreft. Og enda verre; at den har spredd seg. Derfor er lettelsen enorm når jeg vender tilbake, og radiografen forteller at de ikke kan se kulen på bildene, og at de derfor vil ta nye. 

Jeg blir sendt videre inn til lege, men kulen vises ikke på de nye bildene heller - og han kan ikke finne den på ultralyd.

– Det står i papirene dine at kulen er stor som en drue. Derfor fikk du ny tid så raskt, forklarer han.

Han kjenner kulen med fingrene sine, og kan konstatere at radiografen har overdrevet størrelsen en smule. Han beskriver den heller på størrelse som en rosin.Etter å ha trykt, strøket og undersøkt kulen med fingrene, sier han de gode, betryggende, herlige ordene:

– Jeg er 90 prosent sikker på at du ikke har brystkreft. Faktisk 99 prosent sikker. Jeg synes ikke du skal bekymre deg! 

Gleden og lettelsen som skyller innover meg kan ikke beskrives.  Du som har opplevd noe lignende forstår. 

For å være helt sikker blir jeg sendt videre til sykehus for å ta vevsprøve av kulen. Tre uker senere har jeg time på Karolinska Universitetssjukhuset, og blir tatt imot med en enorm varme og trygghet hos den kvinnelige legen. Med seg har hun to legestudenter, som jeg gir tillatelse til å være med på undersøkelsen. 

Legen finner rutinert kulen, og forklarer for både meg og studentene hva hun kjenner. Også hun er kjapp til å berolige meg. Hun gjør ikke annet enn å kjenne på kvinnebryst, og hun er sikker på at dette er en ufarlig kul. 

Jeg innrømmer det er litt spesielt å ha tilskuere der jeg sitter med bar overkropp og hengepupper.

– Kan jeg være så frekk å spørre om de to studentene får undersøke brystet ditt, sier legen.

– Ja, selvsagt, svarer jeg.

Med varme hender leter den unge mannen seg varsomt og respektfullt fram, mens den sprudlende unge dama må ha hjelp av legen for å finne den. 

Deretter blir jeg sendt videre til en annen avdeling på det store sykehuset for å få tatt vevsprøven – biopsi. Der blir jeg gjort klar liggende på en benk, og inn tropper det en myndig, kvinnelig lege med fem legestudenter på slep.

Med fem par øyne rettet mot den høyre puppen min, finner hun kulen, stikker en nål kjapt i brystet, før hun og troppen raskt forsvinner videre for å analysere prøven. Det hele må ha vært over på ett minutt – og biopsien var helt smertefri. 

Noen uker senere kommer brevet med den endelige bekreftelsen på  at kulen er godartet og helt ufarlig.  

Halvannet år senere er den fortsatt her. Men den bekymrer meg ikke. Jeg følger oppfordringen jeg fikk om å undersøke brystene en gang i måneden. 

Ni av ti kuler er ufarlige, men det er alltid viktig å gå til legen om du oppdager en kul eller noe uvanlig i brystene dine.