Samtale til ettertanke...
- Vi levde uten strøm i tre måneder, og måtte gå noen hundre meter for å hente vann.
- Det høres helt uvirkelig ut...
- Ja, men du finner en styrke i deg når du opplever slike ting. Og mange hadde det mye verre.
Den ti minutter lange drosjeturen en vanlig formiddag i Stockholm blir en sterk opplevelse. Sjåføren fra Bosnia gir et nøkternt innblikk i hvordan det var å leve under de drøyt tre årene med krig på 90-tallet – og om sårene som aldri helt har grodd i landet hans.
Han bruker ingen store ord. Hever ikke stemmen. Leter ikke etter sympati.
Han forteller en ekstremt forkortet historie om den blodige og kompliserte krigen hvor rundt 102 000 mennesker døde, over 40 000 ble voldtatt og hvor rundt 1,8 millioner mennesker flyktet fra hjemmene sine.
Og han forteller om et folk som ble delt i tre; bosniske muslimer, serbere og kroater, og hvor vanskelig det ble for både familiemedlemmer og mange av vennene hans.
- Jeg er kroat, og ble boende i huset mitt på et lite tettsted utenfor Sarajevo. Det var tøft, men vi hadde det tryggere enn de som bodde i Sarajevo. Der var du mer utsatt for granater enn der jeg bodde.
- Hva med mat – sultet du?
- Nei, vi fikk byttet til oss mat og varer med andre, forteller han.
Sjåførens søster var gift med en serber, og at to "fiender" var sammen, satte dem i livsfare. De måtte forlate huset sitt og flykte midt på natta. Slik var det også med hans beste kompis, som er bosnisk muslim. Midt på natta flyktet han fra det som hadde vært hjemmet hans hele livet. Med seg hadde han kun en pose med noen klær.
- Hvordan går det med dem i dag?
- Søstera mi og mannen flyktet til Sverige, og er i dag godt etablert sør i landet. Kompisen min flyktet også til Sverige, men vendte tilbake etter krigen.
Han har levd med bomber, død, frykt og ødeleggelser. Sjåføren sier han aldri glemmer krigen. Den er med han hver dag.
- Dere skandinaver aner ikke hvor heldig dere er. For dere er trygghet en selvfølge.
Han sier det ikke beklagende. Han bare fastslår det. Jeg kan ikke annet enn å nikke enig.
- Hvordan havnet du i Sverige?
- Årene etter krigen var tøffe, og jeg ble trøtt og lei av Bosnia og motsetningene som fremdeles finnes mellom folket. Jeg ville bort. Ettersom kona mi hadde bodd i Sverige tidligere, havnet vi her.
Seks år senere er tenåringen i familien blitt mest svensk, må faren erkjenne. Hele familien trives, selv om det alltid vil finnes et savn over det som engang var. Fra før krigen startet. Da familie og venner var samlet. Nå har de bygd seg opp et nytt liv, og sjåføren prater svensk nesten som en innfødt.
Han lyser opp når jeg forteller om min norske venninne som sammen med sin samboer og deres kompis tilbyr reiser til Mostar og Balkan gjennom det ferske reisebyrået Sretan Put.
- Mostar ble kraftig bombet under krigen, men er en vakker by og med "normale" mennesker. Jeg blir veldig glad av å høre at turister vil besøke landet mitt.
Den trivelige sjåføren tror nok at han og kona én dag vil flytte tilbake til hjemlandet. Men det blir etter at sønnen er ferdig med skolegang og er på full fart mot voksenlivet.
- Vi vil gi han en trygg og god oppvekst. Han skal slippe å ha bilder av krig i hodet sitt.
Noe å tenke på for meg og deg og alle andre som ofte har morgendagens vær som den største bekymringen...
For meg ble dette en samtale som fortsatt henger i. En samtale til ettertanke.