piajohansen.blogg.se

Hva barnepleieren tenker der jeg har troppet opp på fødeavdelinga lettere oppspilt, vet jeg ikke. Men vennlig ber hun meg og sønnen min vente, så skal hun gå inn på rommet hvor fødselen har vært i gang siden tidlig på morgenen og se hvordan det ligger an.

Egentlig har jeg mest lyst til å bli med inn og se at alt går bra - at det ikke er noen fare med dattera mi og det lille barnebarnet som er på vei.

Hele denne dagen har vært en lang ventetid med mange tanker og bekymringer. Jeg tenker på den kjære ungen min som ligger der med smerter. Jeg tenker på alt som kan gå galt. Og jeg har lyst å ringe svigersønnen min hele tiden for å høre hvor langt fødselen er kommet og om alt går som det skal.

Jeg tok fri fra jobb en halvtime ved lunstid og besøkte de vordende foreldrene på fødestua. Å se sin egen datter ligger der med rier var overveldende. Jeg konsentrerer meg veldig om å holde tårene tilbake, tenker at jeg ikke kan vise meg svak nå som hun trenger så mye styrke og støtte rundt seg. Om ikke fødselen er over, er avtalen at jeg skal komme tilbake etter jobb fire timer senere.

På vei ut døra på jobb får jeg en opprømt svigersønn på tråden.

- Det er like før nå, jeg ringer når hun er født!

Jeg skynder meg hjem og sammen med sønnen min venter jeg på beskjeden om at vi er blitt mormor og onkel. Men når det som virker som en evighet snart har blitt en time siden det var "like før", greier jeg ikke lenger sitte hjemme og vente.

I stedet kjører vi flere runder i nærheten av sykehuset, før sønnen min synes det får være nok. En ny halvtime har gått, og nå får han overtalt meg til å dra til føden.

Så der står jeg og framstår sikkert som ei overhysterisk vordende mormor, men akkurat der og da bryr jeg meg ikke. Jeg må få vite hvorfor det går så tregt. Om det er noe som er galt. To timer er gått siden jeg pratet med svigersønnen min, og jeg er fra meg av bekymring.

- Fødselen har stoppet litt opp, men lege er på vei for å hjelpe til, forteller barnepleieren når hun vender tilbake.

- Er ikke fødselen over ennå? Det skal vi få gjort noe med, sier legen som har dukket opp bak oss.

Vi får beskjed om å gå ned i vestibylen å vente, så skal vi få beskjed så snart babyen er født. Sønnen min og jeg sier ikke mye til hverandre, til det er vi begge for spent. Så jeg spretter opp så snart jeg ser legen komme gående.

- Er hun født nå???

- Ja, alt er gått bra. Jeg har egentlig ikke lov til å si dette, men hun er stor og fin. Gå opp nå, så får dere komme inn og se henne, smiler legen, og trykker meg i hånda for å gratulere.

Vi småløper opp trappene, og jeg er så spent og glad som bare en rykende fersk bestemor kan være. Noen minutter senere kommer den nybakte faren ut døra, og ber oss bli med inn.

Og der åpenbarer det vakreste synet seg; min datter har en mørkhåret liten bylt til brystet. Mitt barnebarn. Hun er så liten. Så nydelig. Helt perfekt.

Det er kjærlighet ved første blikk!

Femårsdagen ble en stor opplevelse. Lite kan måle seg med å få dele gleden og forventningen til ei lita prinsesse som fyller år!